Om Bingen lenser

Bingen lenser – den lange historien

av Berit Leikhammer (copyright)

Det er umulig å tenke seg noe annet enn at folk alltid har brukt elvestrømmen som fraktmetode – både for tømmer og trevirke og alt som ellers skulle flyttes på. Tømmer var viktigste ressurs som byggematerialer i hus, båter og andre konstruksjoner til langt inn i den industrialiserte tidsalder. I hele det skogkledte Norge har et nettverk av vassdrag og elveløp sørget for transport av tømmer. I Glommavassdragets mer enn 200 elver, innsjøer og i mange tømmerførende tverrelver ble millioner av tømmerstokker hver vår sluppet ut i elvestrømmen.

I vår lille sving av mektige Glomma ved Bingen lenser var tømmer i uminnelige tider del av et økonomisk eventyr med norsk tømmer som handelsvare. Hvor lenge er egentlig «uminnelige tider»? Det er den lange historien fra tider før noe ble skrevet ned – før avtaledokumenter, før mannskapslister, lenge før lønningslister for tømmermennene ved Bingen og lenge før fagforeningsarbeid. Er det mulig å vite noe om Glomma som transportåre på annet vis?

Bilde: Glomma gjør en stor sving ved Sørumsand. Her ser vi de 51 gjenværende steinskipene ved Bingen lenser. Rekka med lensekar i solglitteret var hovedattholdslensa. Foto: Bjørn Rehoff Larsen 


«Sørumbåten» – stokkebåt eller tømmerstokk?
I påsken 1993 stod Halvard Evensen fra Sørum og fisket der sideelva Rømua renner ut i Glomma. Det var lite vann i elva, og en slags tømmerstokk lå i mudderet. Det han trodde var en søkkeskælle (synketømmer), viste seg å være en uthult eikestamme, en stokkebåt. Norsk Maritimt Museum, tidligere Norsk Sjøfartsmuseum, karbontidfestet båten til ca. 170 før vår tidsregning.

«Sørumbåten» regnes i dag som Norges eldste båtfunn, mer enn 1000 år eldre enn Osebergskipet. Med plass til 8 – 10 mann, må denne stokkebåttypen ha blitt brukt til både ferdsel for folk og til transport av jaktutbytte? redskap? stridsvåpen? Stokkebåten – en tømmerstokk – er et konkret, materielt bevis på ferdsel og aktivitet i Glomma for over 2000 år siden. Men hva med den aller eldste ikke-materielle historien? Har vi noen kilder til den?

Skriftlige kilder
Den islandske Landnåmabok fra 1100-tallet forteller genealogisk om utvandrere fra Norge, som bosatte seg på skogfattige Island i lansnåmstida, ca. 870–930. Gammalnorsk nema land betyr å tilegne seg, ta land, Det var behov for tømmervirke, og huggebord ble fraktet over fra fastlandet. Det er rundtømmer kløyvd i to med kiler og telgjet med øks, til forskjell fra sagbord. Irske munker, som da allerede sporadisk hadde etablert seg på Island, brukte nok mest stein, sitt hjemlands byggemateriale.

Snorre Sturlasons kongesagaer
I Heimskringla fra ca.1220 leser vi i Magnus Erlingssons saga om båttrafikken på Glomma ved Rydjokul. Barnekongens far, Erling Skakke, skal ha dratt oppover elva og i 1167 lagt til land, muligens i den romslige Bingsevja i nærheten av Sørum middelalderkirke fra 1166. Erling jarl var invitert med sitt følge av presten ved Rydjokul til gjestebud, og han ønsket å gå til kyndelsmesse. Egentlig ville han tukte Olav Gudbrandsson, som ble kalt «ugjæva» etter en ublid trefning med jarlen og hans menn. Olav hadde «reist flokk» med opprørere imot jarlen og hans sønn Magnus, som var blitt kronet 5 år gammel. Men det er en annen og blodig historie.

Tidlig lovgivning om tømmer
Frostatingsloven ble «satt muntlig» av Norges kong Håkon den gode rundt år 950 og ble skrevet ned over 100 år senere. Loven inneholdt påbud om at eiere av elver og vassdrag skulle sørge for at disse var «flótrennr», det vil si at de skulle holdes åpne og framkommelige for fløting av tømmer.

Oppgangssaga – en milepæl i fløterhistorien
Det ble ikke noe fart på tømmerfløtinga før de vanndrevne oppgangssagene ble tatt i bruk i fosser og elvestryk her til lands. Sager med vertikalstilt sagblad kunne sage flere bord av hver stokk samtidig og var raskere. Oppgangssaga var kjent i Europa allerede på 1300-tallet. Fra midten av 1500-tallet ble de tatt i bruk her hjemme. Små og store sager vokste opp som paddehatter ved elver og fosser. Tømmermengden, som forsynte gårdssager og større sagbruk, økte i takt med etterspørselen etter sagbord. Dermed ble det etter hvert også nødvendig å organisere fløtinga. Det var ikke lenger bare å slippe tømmer ut i Glomma og plukke det inn på land lenger nede i vassdraget. Sorteringen av tømmer utviklet seg til et helt system. Ved Bingen lenser og i andre større vassdrag utviklet det seg gradvis organiserte fløtingssystemer.

 

«Hollendertida» – med mastetømmer fra Norge
En viktig funksjon elva har hatt, var å transportere tømmer fra de store skogene i innlandet til handelssteder og utskipningshavner ved Oslofjorden. Tømmer ble Norges viktigste eksportartikkel i perioden 1550–1850, særlig i århundrene etter 1600. Nederland, England og Østersjølandene var bare noen av landene som handlet tømmer med Norge. Da London by brant ned i 1666, ble byen gjenreist med norsk tømmer. I Nederland trengtes tømmer til fundamenter under store bygninger og diker. Amsterdam er i hovedsak bygd på norsk tømmer. Virksomheten med fløting av tømmer i Glomma ble særlig inntektsbringende da land i Europa begynte å seile ut i verden for å drive handel. På 1500- og 1600-tallet ble Nederland den ledende skipsbyggingsnasjonen på det europeiske kontinentet. Nederlandske skipsbyggere trengte godt tømmer, særlig mastetømmer, av beste kvalitet. Dette fant de oppover langs Glomma. Delegasjoner med nederlandske oppkjøpere tok seg stadig lenger oppover dalførene på jakt etterer høye, rette trær til master på nederlandske seilskuter. Slike mastetømmer kunne legges ned i myr for å bli ekstra smidig og motstandsdyktig til sjøs. Seilskutetiden varte fra ca. 1500–1900, da dampskipene overtok.

Bingen lenser – millioner av tømmerstokker
Fløtinga ved Bingen lenser har helt fra de tidlige tider vært et sentralt punkt i hele Glommavassdragets historie. Tømmer fra distriktene ovenfor i hovedløpene Lågen og Glomma med sine mange sideelver ble stoppet og sortert på Sørumsand og fordelt til bestemmelsesstedene nedenfor. Nedenfor den trange eleveløpet i Bingsfossen utvider Glomma seg ved Sørumsand i en bredde på ca. 500 m. Samlet ved Bingen kunne tømmeret hope seg opp og pakke seg sammen i lag på flere meter. I år med mye tømmer ble elva fylt opp fra bredd til bredd i et par kilometers lengde. 1917 og 1918 var slike år, likeså de store tømmerårene på 1950-tallet. Vi som vokste opp med en «ælvekar» til far, lærte tidlig å gå tørrskodd over elva på tømmeret.

Millioner av tømmerstokker ble hvert år oppbevart i et tømmerdepot, tømmerlanningen, for å unngå at alt strømmet ut i Øyeren og fikk spre seg ukontrollert utover store områder. Tømmeret ble sluppet ut i elva ifra utislepp oppover elvebredden, eller lagt på isen i påvente av vårsmeltinga. Deretter gikk det sams i elvestrømmen nedetter. Det kalles løsfløting. På hogstplassene ble det hogd inn kjøpers merke på tømmeret, så hver stokk gikk i elva med sin «adresse»; Borregaard, Westye Egeberg, Lillestrøm Dampsag & Høvleri, m.fl. Bingenfløterne sjekket hver eneste stokk og fordelte tømmeret inn i mottakernes egne flagestøer.

Når ei flagestø var fylt opp, ble stokkene samlet sammen i såkalte flak og rodd eller seilt nedover elva til sagbruket rundt Øyeren, eller bort til Stalsbergstranda og sagene i Lillestrøm og til Sagelva på Strømmen. Da gjaldt det å ha viljavær, dvs. nordavind som forsterket farten nedover elva.

Etableringen av Fetsund lenser i 1861
Da Kongsvingerbanen ble åpnet i 1862, ble jernbanebrua over Glomma lagt til sundet i Fet. Den mangehundreårige sorteringa ved Bingen måtte dermed flyttes nedenfor brua. Denne var for lav og trang til at båter med buntet tømmer kunne passere under brua og mellom brukarene. Tømmeret ble fra da av løsfløtt fra Bingen til Fetsund. Bingen lenser hadde nå en rein attholdsfunksjon, dvs. å stoppe og samle tømmeret for så å slippe ned daglige porsjoner til Fetsund. Der nede ble Bingentømmeret sortert etter tømmermerker, buntet i sopper og samlet i vendinger før det ble slept videre over Øyeren. Selve sorteringsanlegget i Fetsund er drøyt 160 år gammelt.

Bingen og Fetsund lenser tilhørte samme fløtingsdistrikt nr. 8 i Glommavassdraget helt til fløtinga ble lagt ned i 1985. Disse utgjorde til sammen et viktig knutepunkt og en betydelig arbeidsplass for både fastboende tømmerfløtere, lensearbeidere og tilreisende sesongarbeidere. Bingen og Fetsund lenser ble en samarbeidende enhet, nært knyttet til hverandre i den daglige driften; praktisk med en arbeidsstokk som fungerte på begge steder, utstyrsmessig med båter og verktøy, med felles administrasjonssenter på Lund i Fetsund og ikke minst sosialt med tilflyttinger og «giftemål oppover og ner’over langs elva», som en av gamlekara ved Bingen uttrykte det.

«Den spanske armada» ved Bingen
Etter at tømmersorteringen var lagt til Fetsund, ble det anlagt et nytt og omfattende system av steinfylte lensekar på Bingen. Karet er fylt med 150–300 m³ sprengstein. Rierkaret var konstruert med en solid rier og plog oppstrøms som kunne stå imot tømmertrøkken og pløye tømmeret til side. Rieren besto av to parallelle, kraftige furustokker forsterket med doble jernbaneskinner og lå oppstrøms diagonalt på plogen og på selve karkista. Når tømmeret kom tett med elvestrømmen, «rei» tømmerstokkene på rieren og presset karet ned i elvebunnen. Plogen pløyde tømmeret og fordelte trykket på karet. Det var en meget stødig kartype, som ble oppfunnet av bestyrer Johs. Johannesen og tatt i bruk på begynnelsen av 1900-tallet. Rierkarene erstattet de tidligere mindre firkantkarene, som ikke klarte presset så godt og lett velta.

Av de 51 gjenværende og synlige lensekar i dag, teller vi 24 rierkar og 27 firkantkar, de siste ligger stort sett som store steinhauger i elva. Ved lavvann ses mange gamle kartomter liggende ved siden av de synlige. Den økende tømmermengden krevde stadig større lagringsplass, og har gjennom århundrene blitt flyttet lenger nedover i elva for å romme millioner av stokker. De siste 100 årene har den ligget i ro 2 km. nedenfor Bingsfossen og mellom Hammeren og Vestbystått stille 2 km nedenfor Bingsfossen mellom Hammeren og Vestby. Kommer du i båt oppover Glomma fra Fetsund i en liten passbåt, siger det kolossale steinkarene ved Bingen visuelt mot deg som en hel skipsarmada.

Hvem var «ælvekara» ved Bingen?
Bygda Sørumsand vokste fram mye på grunn av «fløyta på elva». Bingen lenser var den opplagte arbeidsplassen for stedets menn i generasjoner. Opprinnelig eide ikke fløterfamiliene hjemmene sine. Stedene langs elva ble kjøpt og eid av Christiania Tømmerdireksjon, seinere Glomma Fellesfløtingsforening. Det lå små lenseplasser og litt større sjøleide lensebruk tett på begge sider av Glomma. Vestby – området midt på kartet nederst i artikkelen – var i en særstilling og ble kalt «røbby’n». I alle de rødmalte «retningsbestemte husa» bodde kremfamilier. Da fløtinga ble lagt ned, fikk oppsitterne mulighet til å kjøpe stedene der de bodde. Det var det ikke alle som ønsket.

Fløteplassene var enkle stuer med et lite uthus som de større gårdene hadde satt opp langs elva, og som Tømmerdireksjonen hadde kjøpt opp. I stedet for pliktarbeid på eiergårdene, «arbe’ dom på ælva». Hans Hammeren uttalte: «Det fantes mange sånne husmannsplasser, kan en vel kælle det, som dereksjon’ åtte, for da hadde dom følka, au! Det var itte bare bare.» Ingen turte å streike, da kunne en miste husværet sitt. Hvis mannen døde, måtte enka og ungene flytte ut til en trang 2.etasje i et helt annet hus, der det kanskje allerede bodde en tre generasjons fløterfamilie fra før. Det var heller ingen som protesterte når de etter hver sommersesong ble permittert og måtte finne annet arbeid gjennom vinteren, ofte tømmerhogst. Dette gjaldt spesielt særlig de litt yngre fløterne. Nesten alle ble tilsatt igjen neste vår, men som fløteren Hans sa det i et intervju: «Det var jo dereksjon’ som tjente penger på det!»

 

Bingen lenser – et teknisk/industrielt kulturminne å bevare
Glomma har vært transportåre for tømmer, som sørget for arbeid og inntekt til fløtere og lensearbeidere, skogsarbeidere, sagbrukseiere og plankekjørere. På 1950- og 60-tallet var det populært for skolebarn å jobbe på elva. «Nå kommer snart unbokka» sa gamlekara. Elva har en historie å fortelle, en historie om hvordan landskap og natur endrer seg over lang tid.

Den forteller hvor viktig vann og tømmer alltid har vært i Norge. Men Glomma forteller også menneskenes historie; ælvekara sin historie, fløterkvinnenes og unga sin historie. Folk har levd med elva farefullt innpå seg i generasjon etter generasjon. Fløternes erfaringer har gått i arv fra foreldre til barn. Ja, til og med fra en bestefar, sjøl tidligere «fløyter», som hadde tid til å gå langs elva og fortelle til en som ble leid i hånda.

 

Informanter til artikkelen:
Thomas Støvind Berg (1974– ) historian/curator NMF, Fetsund Lenser
Hans Hammeren (1911–2001) trelastflyter i Bingen
Birger Strand (1908–2001) tømmerfløter i Bingen
Erling Bingen (1930–1999), gårdbruker i Sørum

Litteratur og kilder:
Flytende gjennom århundrer (Øivind Vestheim, 1998)
Stemmer fra elva – historien om å flyte i fet skrift (Thomas Støvind Berg, 2012)
Glomma gjennom Sørum, livet langs elva (Berit Leikhammer, red. 2009)
Prosjekt Bingen bommer (Berit Leikhhammer, munnkremtradisjon, egne innspillinger)
Kongens sagaer (Snorre Sturlason (oversatt 1970)
Gamalnorsk ordbok (Leiv Heggstad 1963)
Wikipedia, DigitaltMuseum og Sørum fotosamling

Copyright:
Artikkelen er skrevet av Berit Leikhammer, Bingen Lenseminneforening, til Fortidsminneforeningens tidsskrift «Fortidsvern», nr. 3 – 2023. Hele eller deler av artikkelen skal ikke trykkes eller brukes uten etter avtale med forfatteren.